Den uheldige engerdølen hadde for tirsdagskvelden inngått makkerskap med en som bare gikk under navnet Stomperud'n. Det var uvisst hvorfor han hadde navnet, men kanskje var det hans stadige lengten hjem igjen som hadde gitt ham økenavnet? Spilleren var habil, men rett som det var kunne han falle i egne funderinger og med lav stemme hviske om "plassen heme og gard'n".
Ganske tidlig på kvelden fikk bordet utdelt følgende vifter:
Det hele så tilforlatelig ut. Motparten åpnet i 1 hj i syd, og Stomperud'n i vest gikk i med ei dobling for å vise sin åpningsstyrke. Nord kunne nå redoble for å vise god styrke han også. Den uheldige engerdølen hadde ei kortvifte "som forventet", slik han sjøl ville ha uttrykt det. Uten redoblinga i nord ville han ha tatt ut lavest mulig i 1 spar, skummelt nok som det sitter - men nå kunne han enkelt passe og heller la vest ta avgjørelsene videre.
Sjokket var derfor stort når det nå ble fulgt opp med to passlapper til i tur og orden fra syd og makker. Stomperud'n kikka utover salen med et lett blikk, og hadde forlengst visualisert landskapet rundt "gard'n heme" i sitt indre, og i denne tilstanden av nær nirvana hadde han av ren automatikk bare passet.
Spillefører hadde få problemer med å føre kortene. Med hjerter ut kunne en rutertaper parkeres på en spar, og dermed var det ti stikk.
"Ja, beklager, makker, men je begynte bære å tenkje på a mor og'n far på gard'n heme, og da vet du, da glømte je både ti' og stelle!".
Den uheldige engerdølen bare ristet på hodet, men når sluttsummen kom opp over BridgeMate-skjermen ble han brått flirfull. "1920? Var det ikke noe kjent med nummeret?" Han tok fort frem smart-telefonen for et kjapt nettsøk, og jo, som han tenkte! 1920, det var jo visseligen postnummeret til ....ja, nettopp......"1920 SØRUMSAND".
Var det ikke det han visste, Stomperud'n hadde "kømmi hematt!"
